Ha det bra!

Etter å ha blogget på blogg.no i 3 måneder som stepappahjerte har jeg nå valgt å bytte over til eget domene på bloggen. Jeg har også blogget i et år tidligere på blogg.no, men nå går jeg over til noe nytt og ukjent men jeg mener selv at dette vil gi dere en enda bedre leseropplevelse. Jeg håper dere alle har en fin lørdag kveld videre.

Besøk min nye blogg side her: https://stepappahjerte.blog/

Hva syntes du om min nye blogg? 



 

Kl 00:00

Ja så skjer det, etter uker med venting og spenning  skal endelig gåten avsløres. Gjennom ukene som er gått er dere servert mange hint og i natt skal det avsløres. Klokken 00:00 i natt kommer svaret på gåten. Det vil bli en åpenbaring og en gladnyhet som dere alle kommer til å sette pris på, ikke minst gleder jeg meg veldig selv både til å avsløre og høre deres reaksjoner på dette.

Hintene så langt kan jeg oppsummere på denne måten:

Tallene, 4, 20, 6 og 17 avslørte at datoen var 04.06.2017

Så har det blitt servert dere 4 bilder hvor det siste bildet ser slik ut:



FØLG MED KL 00:00 FOR DET STORE SVARET!! 

Tror du at du ved hva svarert er? Sleng det i kommentarfeltet å vinn et flott Stepappahjerte kaffe krus.

Den store mat tabben..

For meg er det veldig viktig og ikke minst en prinsipp sak at barna skal smake på all mat som blir servert, jeg har selv måttet gjøre dette fra jeg var liten og det har resultert i at jeg liker så å si alt man kan trykke i kjeften. Det har jo også sine ulemper ved at man legger på seg et par ekstra kilo men for meg er de kjekke å ha på vinteren så jeg ikke skal fryse så, men for det meste er det bare positivt at jeg liker det som finnes av mat.

Gjennom mitt liv har jeg levd under regelen at man skal smake på alt 20 ganger før man kan si om man liker det eller ikke, og den dag i dag sitter jeg kun igjen med erter og mais som ting jeg ikke liker eller kan fordra. Barna her i huset derimot spiser omtrent ingenting, her er det kun Spagetti ala capri, pølser og taco som er godkjent, nå smører jeg litt på men det er får å vise dere hvor landet ligger.

Vi her i huset strever hver eneste dag med å finne en rett som gjør dem fornøyde for det sier seg selv at man ikke kan spise pølser og ala capri hver eneste dag. Det har fungert med vekslende hell og etter dagsform, yngstemannen i huset er blitt veldig mye bedre i det siste men 9 åringen med oppførsel som en tenåring derimot skal det mer til for å overbevise.

I går kjørte vi derfor en av hennes favorittretter nemlig koljekaker og poteter, som en ny vri hadde da mor i huset laget en grønnsaksblanding såkalt amerikansk. Denne inneholder gulrot, erter og mais, jasså en Solheim favoritt der altså.. Men slik jeg har presset barna i matveien de siste ukene kunne jeg ikke selv nekte å spise grønnsaker.

De trodde jo de slapp de også da de så hva det var, men da tok jeg en beslutning om å si at jeg skulle ha dette ved siden av. Jeg forsøkte så godt jeg kunne og overbevise meg selv om at dette skulle gå bra, innerst inne visste jeg jo at dette ikke var mulig å presse i seg. Så da datteren i huset fortsatt nektet å spise grønnsaksblandingen tok jeg det dristige steget og  sa at jeg kunne spise mais for seg selv for å vise at dette ikke var farlig.

Det skulle jeg aldri ha gjort da for å si det sånn, for maisbiten kom opp igjen like hel og fin, jeg stod over vasken å brakk meg i sikkert 5 minutter uten å få vekk den ekle maissmaken. Min reaksjon på mais spisingen bygget vel ikke oppunder mine oppfordringer om å spise alt og kanskje er alt arbeidet jeg har lagt inn nå forgjeves. Men den maisen klarte jeg bare ikke..

Lar du barna dine slippe unna å spise ting de "ikke" liker?

De magiske ordene

Jeg må si jeg er forundret over hvor godt dette funker på barn, det slår aldri feil uansett anledning eller humør. Uansett hva det er så kan man si disse magiske ordene og barne ditt hører med en gang, de står parat som en kvisete guttunge på førstegangstjeneste. For meg var dette helt ukjent frem til jeg selv ble vitne til dette som stefar, for aldri før har noen respondert så til de grader på tre enkle ord.

Jeg er sikker på at mange av dere kjenner dere igjen, du vet når ungen din trasser og nekter å gjøre det du ber dem om, man får lyst til å kaste dem i veggen men det er selvfølgelig ikke et alternativ annet enn i tankene dine. Det er da du skal dra frem de magiske ordene som barnet ditt hater å høre men som igjen får dem til å høre.

Eeeeen, Tooooooo, TRE!!! Å der flyr de som sauer på vei ut til beite, som Usain Bolt på 400 meter og som Petter Northug på oppløpet i VM på hjemmebane i 2011. Det er som om en rakett blir satt i rompa på dem, som som om man plasserer en hamster i løpehjulet sitt, ja nok metaforer for jg er rett og slett bare imponert over hvor godt dette funker på barn.

For meg som ikke har barn selv eller har hatt stort med barn å gjøre i mitt liv ville nok ordene "Hvis du hører nå skal du få en is" lyde bedre, men nå som jeg er blitt litt vandt til dette skjønner jeg jo at det ikke går. Men at tre tall sagt på en litt spesiell måte var løsningen, ja det hadde jeg aldri trodd. Så ikveld skal jeg prøve det på fruen i huset, bare med ordene "Gå opp å kle av deg og legg deg i sengen" sier hun noe annet en ja da så kommer det.

Eeeeeen, Toooooo, TRE!!

Ja, det blir bryllup



 

I lang lang tid har flere av dere antydet at det blir forlovelse og bryllup på meg og min kjære, så det er med glede at jeg kan fortelle dere at det blir bryllup. Men ikke gled dere for tidlig til kaker flott selskap og dans for bryllupet har allerede funnet sted, det ble gjennomført i rolige rammer med kun den næreste familie tilstede i tavernaen i Sandefjord.

Vi skjønner at skuffelsen er stor hos mange av dere fordi det ble gjort på denne måten, men etter ønske fra bruden ble det gjort i stille og rolige former for oss selv. Bruden sier hun er overlykkelig over å endelig å ha fått sin kjære, og brudgommen sjæl er også veldig fornøyd med hvordan dette ble gjennomført. For de av dere som savner festen og alt det der, kan vi beroe dere med at brudeparet ønsker en stor fest med saft og is i hagen.

For å ikke villede dere helt her så er det ikke jeg og min kjære som har giftet oss, det var kun et ønske fra barna da vi var nede i byen for å kjøpe oss is. Synet av den vakre tavernaen fikk os til å snakke om at det ville vært koselig å gifte seg i en sånn en, det satte fantasien igang hos barna som selv ville være et brudepar i tavernaen.

Å bryllup ble det og de var så vakre og søte der de gikk hånd i hånd opp til alteret, det hele ble avsluttet med at brdeparet avsluttet med en photoshoot nede i den vakre haven nede ved bryggen i Sandefjord. Bryllupsnatten kan de røpe at de feirer på hvert sitt rom, brudgommen med sengen full av leker og bruden i sengen full av bamser. 

Så får vi se da om forlovelse kanskje er det som avsløres den 04.06.2017, det er lov å håpe si

Jeg er så forbanna...

Jeg står her rød i trynet og jeg sprekker straks av sinne, jeg er ikke helt sikker på hva jeg skal foreta meg så jeg tar denne dorullen og kaster hele utover gulvet. Jeg kikker så opp på deg for å se hva du sier og gjør, du står der like rolig og det gjør meg bare ennå mer sint. Jeg forsøker å kaste søpplekassen utover gulvet så alt søplet bare renner ut over gulvet, men det er fremdeles ingen reaksjon å spore.

Jeg vil jo ikke legge meg og det har jeg forsøkt å si en milliard ganger, jeg vet at klokken er 1 time over leggetid men det spiller ingen rolle for jeg vil ikke sove. Jeg løper ned trappen igjen og sørger for at ingen rekker og ta meg igjen, nede sitter det en annen slamp som forsøker å se på tv da er det jo perfekt å stille seg foran den så jeg er sikker på at jhan ser at jeg ikke vil sove.

Hmm.. Det funket jo ikke det heller jo, hva kan jeg finne på nå da tro, jo jeg forsøker å kaste puter på tv-en det må da skape litt reaksjoner her. Å nei der kommer han, nå må jeg løpe så han ikke rekker å ta meg igjen, fillern heller der tok han meg igjen og da vet jeg akkurat hva som skjer. Da bærer det på rommet allikevel da selvom jeg ikke er trøtt og vil sove.

Jaja jeg får late som om jeg skal legge meg da, så kan jeg heller snike meg på rommet til søsteren min når de er gått ned. Det er ikke snakk om at jeg skal legge meg nå ihvertfall det er lørdag og jeg er ikke trøtt i det hele tatt, jeg syntes det er så feil at jeg må sove når de andre barna er ute i hagen å leker. Der har de endelig gått ned ihvertfall så da sniker jeg meg ut av rommet, nei søren heller der står han fremdeles og jeg som syntes det hørtes ut som om han gikk ned igjen.

Jaja da henger jeg meg i gardinene så sier jeg at jeg henger der helt til jeg for lov til å være oppe da, nei hva driver du med nå da ikke løft meg vekk fra gardinen da jeg sa jo jeg skulle henge her til jeg fikk lov til å stå opp. Nå prøver han til og med å si at om jeg ikke legger meg nå så blir det ikke noe nettbrett i morgen, men det han ikke vet er at jeg har nettbrettet under dyna.

Så da svarer jeg han elegangt, dersom jeg ikke får ha nettbrettet i morgen så bare brekker jeg det i to da, men jøss da nå tok han nettbrettet også jo hva skal jeg gjøre nå da? Jaja jeg prøver et siste forsøk å prøver å rive trusa mi i to da blir han nok sint skal du se, men hallo ser du ikke at jeg forsøker å ødelegge trusa mi eller? Du trenger ikke stå der å late som ingenting heller da.

Jaja jeg får bare gi opp jeg nå tror jeg, jeg får legge meg å ta denne kampen i morgen for dette blir for dumt. Her forsøker jeg alle triksene i boka så er det ingenting som fungerer. Jeg får lese litt i denne boken da hvertfall, for den klarte han ikke å ta ifra meg, hehe. Aaaah jeg er litt trøtt jeg å nå klarer jeg ikke holde øynene oppe heller, jaja god natt da, Glad i deg.

Det er litt lett og reagere med latter i disse situasjonene da de forsøker alt i sin makt å få deg til å bli sur, når de står der og forsøker å knekke nettbrettet men skjønner at de ikke helt klarer det. Samtidig er de redde for å ødelegge det slik at de ikke lenger har noe nettbrett, så det blir et ellers halvhjertet forsøk på å ødelegge den.

Det kan være veldig morsomt samtidig som det kan være frustrerende, man kan bli så sint at man holder på å sprekke men allikevel må man holde masken og bevare roen. For det er noe eget når et barn blir sur og sint, det kan være vanskelig og vite hvordan man skal reagere på deres utbrudd og det tror jeg ikke jeg er alene om å føle. Men det verste er jo alt de finner på som de tror skal såre og skape reaksjoner.

Hvorrdan håndterer du barnets raseriutbrudd? Hilsen en spent stefar som trenger litt tips.

Speedo kongen og blåhvalen

Som stepappa har man et visst ansvar for å holde barna i aktivitet, så når solen i dag glitret med sitt fravær var det kun kreativiteten som kunne stoppe oss. For i et tappert forsøk på å få barna i aktivitet etter middagen fant vi ut at det å dra på stranden og bade var noe vi alle hadde lyst til, for min del var det hvertfall et år siden sist jeg var å badet på stranden, men det var bare en ting jeg ikke hadde tenkt på..

For det året det har gått siden sist har bydd på mye rart, og ting har forandret seg mye siden jeg sist jeg inntok stranden iført min deilige speedo med solbrun kropp. Det har blandt annet vært en høst og vinter med lite sol til å brune kroppen, solarium har jeg ikke tatt meg tid til etter jeg ble stefar så fargen måtte bare bli som den ble..

Men værst av alt var ikke fargen på kroppen, for du vet når man i et eget selvbilde føler seg litt trent for tiden og føler seg litt klar for å flærre av seg skjorta å bruse med fjæra på stranden. For meg var det litt sånn i dag for jeg har trent godt i høst og vinter men jeg skal ikke stikke under en stol at det har blitt litt mindre de siste månedene.

Så idet jeg stod og skulle ta av meg klærne på stranden og det endelig var skjorten sin tur til å falle av, var det litt sånn som jeg tror mange føler det i det de tar av seg. Man puster litt roligere og man drar inn magan en hel del for å vise at man ikke har gått i julegris fella denne vinteren, men så er det et ordtak som sier det at et bilde sier mer en tusen ord og det er det som skremmer meg litt.

For en som driver med blogg og lever av og ta bilder så er en god unnskyldning og si det at bilder legger på deg et par kilo ekstra, men halloo?? sa jeg virkelig et par kilo? For her kom jeg til stranden lett i steget og følte meg litt som ei hot litta baywatch stjerne, men så ender det opp med at jeg reiser derfra som den første blåhvalen Sandefjordinger har sett på 1 milliard år..

Nei vettu hva dette kan jeg ikke være bekjent av faktisk, her må det gjørras en jobb det er det ingen tvil om. Men så er det jo snart sommer da og da blir det grilling, da blir det is og da blir det mye øl, så jeg får utsette det litt i år igjen vel. I fjor var jo pappakroppen populær, så vi satser på en trend der i år også si. Fytti..

Ja da var det bare å starte hvalfangsten i hvalfangerbyen igjen da si..



 

Svake mennesker!

Du er så jævlig pysete som har angst, det er kun svake mennesker som sliter med angst, jeg kan ikke skjønne at folk gidder å ha angst, det er så jævlig fucka å ikke ha kontroll over tankene sine ass. Dette er fordommene som møter oss med psykiske lidelser hver enenste dag, for i dette landet er psykiske lidelser en stor tabu, og kanskje er det nettopp derfor vi ikke har så mange som sitter inne med sine problemer og aldri finner veien ut av dette.

Det er akseptert å ha en fysisk sykdom, dersom man har skadet seg på jobb eller fotballbanen er det akseptert av du er litt svak i en periode etterpå, men så fort det er snakk om en psykisk lidelse er man kun svak og pysete og en som ikke har kontroll over eget hodet og egne tanker. Men jeg kan skrive under på at det er mye verre å slite med en psykisk sykdom en for eksempel å ha brukket et bein.

Får har man brukket et bein så kommer venner og familie på besøk i hopetall med blomster og sjokolade som gave, men dersom man har en sykdom som ikke syntes på utsiden ja da skal det mye til for at noen i det hele tatt spørr hvordan du har det. Det kan være på grunn av at folk ikke kjenner til ditt smertehelvete men jeg har også snakket med noen som sier det at de nærmeste i familien ikke engang tror på det å velger å ikke bry seg.

Et godt eksempel for å vise dere at angst er et tabubelagt tema som ikke skal snakkes høyt om er den tiden jeg selv slet med angsten, for dersom vi skulle i et selskap med familien en søndag og jeg våknet opp å følte at kroppen og hodet allerede hadde bestemt seg for at denne dagen skulle være et helvete for meg, ja da var det ikke en god nok unnskyldning å si at man hadde en tøff dag, neida jeg måtte skuyylde på kvalme, feber og lignende for å slippe unna dette selskapet.

Så fort det var en fysisk sykdom som alle godkjenner og tror på var det greit, men dersom jeg hadde sagt at dette er en tøff dag jeg sliter med angst og depresjoner ja da hadde man nok fått beskjed om å hvertfall prøve. Det er viktig å komme seg litt ut og du trenger litt frisk luft slik du har det nå, men hvem faen er dere til å fortelle meg hva som er best for meg det er jeg som sliter med dette og ikke dere.

For dersom dere tror at jeg ikke har lyst til å komme meg ut og få frisk luft og være med venner så tar dere feil, bare det å kunne gå å ta en is nede på bryggen eller sitte i parken med engangsgrill og noen rolige øl er min største drøm om dagen. Men hodet mitt sier at det ikke går ann, det føles som om jeg skal besvime så fort jeg reiser meg, det føles som om jeg blir kvalt til en hvertid og hjertet mitt slår som bare faen for å sette yttligere preg på frykten.

Når jeg til slutt trosset alle frykter og tabuer rundt dette og valgte å være åpen om det, ja først da møtte jeg forståelse hos de som tidligere hadde dømt meg som både lat, pysete og svak. De forstod alvoret uten å helt gjøre det på en annen måte, for har du ikke hatt angst eller depresjoner er det faktisk umulig å vite hvordan det er, men bare forståelsen og ønske om å vise at man bryr seg teller mer for meg.

Det at jeg nå kan sitte her å skrive en solskinnshistorie om hvordan jeg kom ut av det og hvor fint og flott jeg har det i dag er jo en fin ting for meg, men fremdeles er det tusenvis av mennesker der ute som kanskje leser min tekst å tenker at det ikke er like lett. Kanskje har de ikke venner og familier som forstår og godtar problemet eller kanskje tørr de ikke si ifra om dette til sine nærmeste.

Noen har også valgt å være åpen om det som en siste utvei i dette helvete, men møter fremdeles folk med samme holdninger om at det går på at man er lat, pyse eller svak. Jeg må ærlig innrømme at jeg egentlig ikke syntes dette er et tema det er veldig kult å snakke om, men min forståelse av problemet og mitt sterke ønske av å hjelpe folk i samme situasjon gjør at jeg velger å gjøre dette i offentligheten.

Så nå håper jeg at vi sammen kan dra i samme retning og gjøre dette med angst og depresjoner til en like vanlig sykdom som kvalme, feber og hodepine. Det er på tide at vi som samfunn står sammen og tar tak i dette problemet, for det med psykisk sykdom er umulig å vite hvordan fungerer før man har opplevd det selv. Så dersom du er av den oppfatning av at vi er late og svake, prøv å få hodet ditt ut av egen ræv å støtt din venn i stede.

For der ute sitter det mange i denne situasjonen og kanskje nettopp du er venn eller familie av denne personen uten at du helt skjønner det selv at det er dette personen sliter med. Stå opp for dine venner og familiemedlemmer, for en dag kan angsten ramme deg og da er dine nærmeste din største støttespiller.

Den avkappede penisen

Ja hvor skal jeg begynne.. Jo i går var vi på hagefest med familien til kjæresten min, på menyen stod det thai mat av ypperste merke. Det var nærmest en orgasme av nydelige smaker som fylte munnen min denne kvelden og da tenker jeg selvfølgelig på smakene fra thai maten, det var vårruller, grillspyd og en nydelig blanding av stekte nudler kjøtt og reker, men det var noe annet som skulle vekke min oppmerksomhet utover kvelden, en hendelse som gjorde at jeg nesten satt grillspydet på vranga.

Det er jo ikke til å stikke under en stol at jeg straks nærmer meg de berømte trædve, men i denne forsamlingen valgte jeg å se på meg selv som en ungdom. Det har ikke noe med alder eller sånt å gjøre, men når det kom til musikkvalget kjente jeg at jeg ikke var helt med på alle de "hittene" som ble spilt av het. Det er i å for seg greit å høre på ny musikk men gullbruna øgon å blue hawaii, nei vøttu hva.

En periode der skulle jeg rett å slett ønske jeg var et barn, for i kjelleren satt de yngste å så på netflix, men i valget mellom my litte ponny og Christer Sjøgren så var det som å velge mellom pest eller kolera så jeg sparte meg trappetrinnene ned å ble sittende. Det var like greit for like etterpå valgte barna og trekke opp og ut og det var da den legendariske sangen ble satt på via høytaleren.

I ren glemsel av at barna nå satt godt plantet på fanget kommer sangen "Vi kapper penisen av og lager en vagina, for legene er så flinke i dag" Yngstemannen i huset satt i en dyp samtale med potetgull bollen og fikk ikke med seg teksten, mens datteren i huset derimot satt med store øyne og åpen munn, lettere sjokkert over hva som kom ut av høytaleren.

"Går det virkelig ann å kappe av penisen" spurte hun kort tid etterpå

"Ja det er noen som ønsker å bytte kjønn som er født i feil kropp for eksempel" fikk hun til svar.

Å på en spøkefull måte ble det da nevnt at når de kapper av penisene til mennene så blir det laget pølser av dem, hun tenkte ikke noe mer over det der og da virket det som. Men da moren i huset tullet med at jeg, ja jeg hadde kuttet av meg penisen og nå hadde en vagina, ja da våknet hun til.. Kansksje i det meste laget spør du meg.

"Har de laget pølser av penisen din da?" sa hun med et stort smil i ansiktet

"Ja det har de nok" sa jeg for å byggge videre på spøken

"Da har jeg kanskje makt på din da" sa hun mens hun brøt ut i spontan latter

Dette var et klart signal på at barna i huset hadde fått lov til å være litt lengre oppe en vanlig, og jeg foreslo at det kanskje var på tide å komme seg hjem. Sånn gikk det også, for få minutter etter satt vi i bilen og barna sovnet så og si på veien. Mens jeg satt der og var litt lettere sjokkert, tok jeg en litta sjekk på at penis fremdeles hang fast, før jeg kunne smile og vite at det gjorde den.

Fy faen, jeg klarer ikke slutte å le

Man skal høre my før øra detter av og alt det her, men akkurat denne historien jeg nå skal fortelle dere er bre herlig. Den dreier seg om et stykk stedatter, et spill og til slutt en sang, i utgngspunktet ikke så veldig spennende kanskje men jeg lover deg at det er verdt å lese hele historien. Det verste som skjer ved at du gjør det er å sitte igjen med et par støle magemuskler i morgen.

Okei, la meg starte dette her nå.. Det er jo ingen hemmelighet at jeg er en ivrig FIFA spiller, det har jo riktignok blitt mye mindre av dette etter at jeg fikk barn å forholde meg til men allikevel nok til at barna i huset har fått det med seg at eg spiller det spillet. Så her om dagen var det et stykk stolt jente som kom hjem fra skolen og kunne fortelle meg at hun hadde hørt den nye FIFA sangen, og det hadde alle i klassen hennes også.

Javell tenkte jeg har FIFA laget en ny sang nå som jeg ikke har fått med meg, den må jeg jo bare finne tenkte jeg siden alle barna hadde fått den med seg. Jeg startet sånn smått og lete men det var helt til jeg hørte hun begynne og synge på den hyt i stuen, for med strofene " FIFA FI FIFA" som runget i hele stuen var det ikke lenger nødvendig å prøve å finne den sangen for dett er sangen hele Norge går å synger på om dagen med en helt annen tittel en FIFA hvertfall.

Jeg tenkte som så at "FIFA FI FIFA" var en bedre tekst å synge på en det som faktisk var tittelen så jeg lot den ligge der, når vi noen dager senere så var ute og kjørte bil kom denne sangen på, displayet i bilen visste tydelig at sangen som ble spilt av het "Fy faen" og dermed fikk hun endelig vite sannheten om teksten. Vel vitende om bannebøssa her i huset er sangen ikke mer sunget eller pratet om siden den gang. Men jeg personlig, ja jeg hører på den hver dag

En glede eller et mareritt..

Det nærmer seg skolestart for minstemann her i huset, her for litt siden var han på "bli kjent med skolen" dag og det er på en måte starten på en ny æra. For foreldrene hans er det selvfølgelig veldig stort og se minstemann ta steget opp på skolen, også for meg som stepappa er dette veldig stort, men det har også fått meg til å tenke over min egen skolestart for mange herrans år siden.

For det å starte på skolen er noe alle barn ser frem til, det er nytt, spennende og mange inntrykk som skal inntas i denne perioden. Her snakker vi om små barn som har hatt en bekymringsfri hverdag i barnehagen som nå møter en hverdag hvor alt er ukjent og spennende. For noen går skolegangen helt smertefritt og den største utfordringen er at det etterhvert kan bli litt kjedelig.

Men skolen er også starten på et mareritt for mange, dessverre er det blitt sånn at mobbing er blitt en stor del av skole hverdagen og det er veldig trist å tenke på. Det er riktignok veldig lenge siden jeg gikk på skolen men den gang var mobbing et stort problem, det er satt i gang mobbekampanjer på mobbekampanjer fra myndighetene uten at det har klart å fjerne mobbingen fra Norske skoler.

For mobbingen er ikke blitt borte fra Norske skoler, men den har forandret seg veldig ifra den gangen jeg gikk på skolen. Før var skjelsord som brilleslange, rødt hår og fregner tisser så det regner og tjukkas det man hadde å forholde seg til, å i mine øyne er dette mobbing skolene helt klart burde ha klart å gjøre mye mer med. For i dag skjer mobbingen på en helt annen måte og gjerne utenfor skolens skolegård.

Slik mobbingen er blitt i dag er den ikke noe mildere eller snillere, tvert i mot vil jeg si at den er mye mer alvorlig i den grad vi kan dele opp mobbingen i alvorlighetsgrader. For i dag skjer mesteparten av mobbingen over nett og sosiale medier, skjelsord som brilleslange er byttet ut med ord som hore og det som værre er. I tillegg er det blitt mye mer vanlig å fryse ut mobbeoffrene fremfor å stå i ring å si dritt om personen.

Så når jeg nå tenker at det er dette som skal møte minstemann på skolen blir jeg både redd og betenkt, det nytter ikke å komme på skolen som den litt forsiktige eller med klær som ikke er som alle andre sine klær. For nå ser man barn helt ned i 6-7 år som velger venner ut ifra hvilke klær man bruker fremfor hvilken personlighet man har. Motepresset er enormt på dagens barn å unge, jo dyrere klær man har jo kulere er du i vennegjengen.

Jeg krysser det jeg har av fingre og tær i håp om at han skal få en fin og minneverdig skolegang, jeg selv har blitt mobbet på grunn av bruk av briller, men  verst av alt er at jeg selv også ble en mobber på skolen. Så når jeg tenker på hvor mye skade jeg tok av det lille jeg ble mobbet, blir jeg både kvalm og uvel av at jeg selv valgte å bli en mobber å gjøre skoledagen til et sant helvete for de stakkars offrene jeg mobbet.

Tørr å si ifra og stopp mobbingen i Norske skoler 

Hver gang jeg kommer på besøk

Hver gang vi møtes, møter du meg med et smil og en hyllest akkurat som i tv programmet med samme navn , en helaften med meg i fokus med både smil latter og gode historier. Forskjellen er bare at vi ikke er med i et tv program men følelsene du viser er like ekte følte som de vi ser på tv. Når du så havner på baylies kjøret ja det er da moroa starter.

For etter mitt innlegg om svigermors drøm er det blitt mer og mer tydelig for meg, det er ikke tvil om at du har en crush på meg, du er som  en fjortis som akkurat har møtt justin bieber eller en pensjonist som har møtt Christer Sjøgren. Men midt oppi det hele er det viktig å minne deg på at du ikke må prøve for hardt på å få napp . For hintene du slenger ut i huset ditt når jeg er på besøk er ikke vanskelig og lese, med bh`er hengene på trappene som ei rebusløp som viser vei til rom, men når jeg kommer frem er senga tom.

Å for ikke å nevne de korte skjørtene som til og med får spice girls til å rødme det kan det bli litt væl., for midt i dette trekant drama sitter din kjære igjen med en irish i hånda uten å vite hva han skal si eller gjøre, alt fokus er rettet mot meg hele kvelden enten du kommer og serverer meg øl, vin, eller liquer så har du alltid det lille smilet og det lille blunket på lur. Men selv om du nesten lyktes forrige helg med å sjenke meg under bordet, har jeg nå lært meg å kjenne lusa på gangen.

Når du i tillegg velger å sende ut en snap til alle som er tilstede på festen at jeg er din nydelige sommerflørt, ja da må jeg si du er gått litt for langt. For riktig nok er du ei hyggelig og artig dame, men jeg er om ikke godt gift, veldig forelsket i din datter og er litt mer enn glad i henne.  Så nå må det bli slutt på all denne flørtingen, ett sted går faktisk grensen også for en "don juan" som meg.

Du vet like godt som meg at alt dette ikke henger helt på greip, for egentlig er du bare verdens snilleste bestemor som stiller opp uansett hva, som i dag når vi skal i konfirmasjon er det du og Roar som stiller opp å passer barna. Du tar dem med på Freddy Kalas konsert selvom du helst ville sittet hjemme med ei litta baylies og hørt på go gutten Christer Sjøgren.

Du ofrer deg for alle rundt deg og stiller alltid opp med et smil og en ekte latter, vi setter stor pris på deg og det skal du vite. Så får du heller leve med en svigersønn som tuller og fjåser med deg titt og ofte, for det er ikke noe vondt i det kun en hyllest for å fortelle resten av verden hvor god du er på å drikke baylies og kaffe, neida eller joda for det er du faktisk.

Den klaustrofobiske fredagen

Dagen alle barna elsker og alle foreldre hater har vært her igjen, den såkalte inneklemt dagen da arbeidsgivere i det norske land klør seg i hodet over manglende arbeidskraft og dagen da lærerne har en såkalt "planleggingsdag" eller den gode gamle Gro dagen som jeg liker å kalle det.

For er det virkelig ikke mulig å gjøre dette på en måte som passer alle parter bedre, for ja det er deilig med en fridag i ny og ne men det er ikke alle foreldre som har seg råd til å ta en fridag hjemme med barna. Lærerne her i landet har da nok fridager som det er om ikke de skal skape dette bryderiet for foreldrene itillegg.

Noen er kanskje heldige å har besteforeldre som har mulighet til å stille opp, men mange av oss har besteforeldre som enten bor langt unna eller i verstefall ikke lenger er på denne jorden. Da er det ikke bare å sette barna bort fordi det er inneklemt dag i skole og barnehager.

For å være ærlig er dette en dag jeg ikke har levnet mye energi de siste årene, men som nybakt stefar er jeg litt mer berørt av disse dagene. Ikke direkte på den måten at jeg må ta meg fri, men jeg ser hvordan foreldrene til barna i huset må streve for å få dette til.

Rundt alle lunsj bord i Norges land er nok dette temaet i dag, og det skal da ikke være nødvendig å bruke mer energi på dette nå. Det er et problem vi burde se på muligheten for å endre. Når den inneklemt dagen blir en klaustrofobisk opplevelse for mange foreldre er det virkelig noe som burde tas tak i.

Er du blitt berørt av den inneklemt fredagen i dag?

Det ubesvarte anropet

Telefonen durer i madrassen, for 8 gang på en time er det noen som vil ha tak i meg. Jeg ofrer ikke så mye som et blikk bort på telefonen, jeg bare griper den med min høyre hånd og snur den ned i madrassen så ikke lyset skal skinne så mye ut i det mørke rommet. Jeg har ikke møtt mine venner på et halvt år nå, men allikevel forsøker de daglig å få tak i meg, men nok engang ender det med et ubesvart anrop.

Ensomhet ja, ja hva er egentlig ensomhet? Ensomheten er ikke bare eldre mennesker som er glemt bort på et sykehjem en plass i landet, ensomheten er ikke nødvendigvis han sjenerte i kantinen på jobb som så vidt tør å lire av seg ordene "Hei" Nei ensomhet kan være som mangt, å de fleste av dere har en skolekamerat eller en kollega som er ensom uten at det syntes utenpå..

For mange av de ensomme her i landet gir ikke utrykk for å være ensomme, de kan være arbeidsplassens klovn og ha mange bekjente men dersom man ikke har en ordentlig venn blir ettermiddagene lange. Mange har derfor et behov for å være den sosiale i sosiale sammenhenger for å få utløp for sin ellers så triste og kjedelige hverdag.

Årsaken til ensomhet kan være mange og den kan ramme oss alle, jeg selv hadde mange gode venner og bekjente frem til hendelsen i 2010 som snudde mitt liv på hodet. Det gikk ikke på at jeg ikke trivdes i andres selskap lengre, men det var rett og slett kroppen og hodet mitt som fortalte meg at jeg ikke orket å møte mine venner.

En ting er jo hva jeg tenkte i denne perioden men en annen ting er jo hva mine venner tenkte, for hvis man snur på det og tenker slik at om jeg hadde spurt min venn x antall ganger om å finne på noe en dag og vedkommende aldri svarte på mine hendvendelser eller i verste fall alltid sa nei, ja da hadde ikke jeg heller giddi og bruke energi videre på dette.

For mine venner visste jo ikke hvilket dypt mørke jeg var inne i, kanskje hadde jeg fått nye venner, kanskje var jeg bare interressert i å henge med dama mi. Mulighetene kunne vært mange, men virkeligheten var at jeg ikke ønsket annet enn å kunne være med mine venner, men omstendighetene tilsa noe helt annet. Savnet ble så stort etter å være med venner at jeg ignorerte deres forespørsler, for jeg visste at innert inne hadde jeg ikke mulighet til å gjennomføre en eventuell avtale.

Jeg hadde gått fra og være den mest sosiale personen i vennegjengen som alltid forsøkte å være festens midtpunkt til en ikke eksisterende sjel som gjemte meg inne på et rom med rullardinene godt trukket for. Jeg kunne like gjerne vært dø for mine venner, jeg var ikke der når de trengte meg og jeg svarte ikke hendvendelsene de ga meg for å finne på ting.

Kanskje ville de bare høre hvordan jeg hadde det, men med mobilen på lydløs så jeg ikke skulle høre den eller minnes på mine venner, var jeg umulig å få tak i. Hva om det ubesvarte anropet hadde vært min redning, hva om det var telefonen som skulle få meg til å innrømme hva jeg slet med, sett i ettertid er det umulig for meg å sitte på fasiten på dette, men utifra hvordan mine venner oppførte seg etter sannheten kom frem er jeg helt sikker på at jeg hadde kommet ut av dette mye tidligere.

Det tok litt tid for meg å igjen venne seg til et liv med mine venner etter dette, jeg hadde jo gått glipp av et halvt år med fester, moro og sladder, men selvom jeg følte at jeg var litt ute, forsøkte mine venner til enhver tid å få meg inn i rutinene igjen. Jeg er utrolig glad for at ikke menneskene rundt meg bare ga opp, for jeg tørr ikke tenke på hvordan livet hadde sett ut nå om jeg måtte kjempe meg ut av mørket alene.

De ekte vennene er de som stiller opp uansett hva, i dårlige og gode tider.

Jentelus i genseren

"Ææææsj du har jentelus i genseren" det må jeg si brakte minner tilbake fra barndommen, på tiden der jenter var ekkelt selvom man egentlig var litt forelsket og tiden da man latet som at jentene hadde jentelus slik at jentene skulle løpe etter deg i skolegården. Men i dag var det av helt andre årsaker jeg fikk høre denne kommentaren, og det var på grunn av mitt valg av genser i dag..

For i dag gikk jeg i skapet til min kjære å fant ut hva jeg skulle ha på meg, hun har i lengre tid hatt en genser jeg har siklet litt på og i dag var den nyvasket. For meg er genseren veldig non-sex selvom den er kjøpt i en jentebutikk, så for meg var det helt naturlig å ta den på seg da den passet som et skudd. Så får jeg heller leve med kommentarer om at jeg får jentelus med å gå ved den.

For i mitt hode forbinder jeg bare jentelus med positive ting, det var tiden da man ikke hadde bektymringer i livet, man visste ikke hva en regning var og man levde kun livet på en rosa sky uten å vite hva morgendagen skulle bringe. Tiden da man løp etter jenter i skolegården og din største bekymring var hva vi skulle ha til middag når mor stod å ropte på balkongen.

Det var tiden da vi badet nakne i vann sprederen og løp oss tørre i solen etterpå, tiden da vi byttet til oss pokemon kort og lurte de yngste barna til å gi fra seg sine glinse kort mot mange duplikater fra egen samling. Tiden da vi syklet i bar overkropp med en pappbit på hjulet slik at det skulle høres ut som om vi kjørte motorsykkel og tiden der to H2O sandaler var nok til at vi fikk satt de opp som et forballmål å spilt.

Tiden der man hentet skolemelk i tralla for siste gang før sommeren, tiden da vi fjernet bokbinde fra bøkene før vi la dem i hylla for siste gang før sommeren. Tiden da vi tok farvel med kontaktlæreren som hadde hatt oss i 3 år og nå var det opp i et nytt trinn etter sommeren med en ny lærer på plass. Alee disse minnene kun på grunn av valget om genser og barnas kommentarer.

Nå er det ikke lenge til mange barn i dette landet tar seg fri fra skolen for å skape sine egne minner til senere tid, riktignok er barndommen blitt litt annerledes enn hva den var da jeg vokste opp, men på samme måte som om at vi gjorde mye rart som våre foreldre ikke gjorde da vi var små, skpte vi uansett minner vi aldri vil glemme og det samme gjelder nåtidens barn.

Med trusa i trynet

Grr..Kan du tenke deg noe bedre en sen kvelling midt i uken, når trusene bare sklir av og du innser at i kveld er det min kveld, på vei opp trappene til 2 etage står jeg plutselig der med trusene rett i fleisen. Kastet på en leken måte etterfult av litt latter, ja da er det faktisk bare å karre seg opp på rommet å sette igang. Men det var ikke helt slik det var for meg da jeg stod der med trusa midt i trynet.

For det var ikke min kjærestes truser jeg hadde i ansiktet og for å avklare det helt her nå så var det ikke ei annen dame sis heller. Neida her var det datteren i huset som fant det for godt å kaste sine skitne truset i trynet på meg, hun har fått med seg at jeg er litt prippen på de områdene der og da er det ekstra gøy å gjøre sånne ting mot meg.

Vanligvis ville jeg nok blitt litt ukomfortabel med dette men når datteren i huset og moren står på toppen av trappen og ler seg skakk av datterens handling, ja da kan man ikke annet enn å le selv for det er jo egentlig bare gøy. Samtidig er det jo litt artig å se at også hun prøver å teste meg litt ut og finne ut hvor hun har meg, for som jeg fortalte dere for en stund siden er det sønnen her i huset som har testet meg mest ut i det siste.

Jeg er i ferd med å bli mindre og mindre prippen på visse området, og det føles også litt naturlig med barn i huset. Men akkurat toalettbesøk og dusj , ja da trives jeg absolutt best for meg selv ennå og akkurat det tor jeg ikke kommer til å endre seg. 

6 Gode råd for å takle angst anfallet

Angsten viser ikke hensyn og har ingen befrensninger for når og hvor den ønsker å ramme oss, det kan være på skolebenken, på jobb, i familieselskaper eller mens man ligger på sofaen og hviler. Når panikkanfallet står på som værst er det ikke helt enkelt å vite hva man skal gjøre eller hvor man skal gjøre av seg, det er et helvete man må stå i å kjempe imot så godt man bare kan.

Som dere nå vet har jeg selv slitt med dette i lengre tid men ettersom årene har gått har jeg funnet en måte å kunne leve med angsten på, funnet noen teknikker jeg føler fungerer på en måte slik at angsten føles ikke eksisterende. Jeg har vunnet over angsten og det er jeg stolt av, men mange av dere som leser dette er midt oppi dette problemet her og nå og derfor ønsker jeg å strekke ut en hånd å gi dere mine tips til hvordan dere kan gjøre hverdagen med angst mye enkelere

1: Få mest mulig informasjon om hva dette dreier seg om.

Prøv og forstå hva som forårsaker angstanfallet ditt, er det noe du bekymrer deg over eller er det i faste situasjoner anfallet kommer over deg. Prøv å få en oversikt over når anfallet rammer deg, det kan være den minste ting som gjør det bekymret og forårsaker anfallet, men med en oversikt vil du kunne trene deg opp til å takle disse situasjonene på en bedre måte og rett og slett være litt mer forberedt.

2: Minn deg selv på at dette ikke er farlig.

Det er forferdelig ubehagelig når det står på som verst, men noe av det viktigste å tenke på i disse situasjonene er at du ikke tar skade av det. For angsten er som kroppens alarmsentral og den forsøker bare å si ifra at faren nærmer seg, den står på i en viss periode før den kan avblåse alarmen og berolige deg med at det ikke var farlig. Men i mange tilfeller er da allerede skaden skjedd, derfor må du huske på at uansett hvor ubehaglig det er så er det ikke farlig.

3: Prøv å bli i situasjonen under anfallet

Når først anfallet har rammet deg er det viktig å tørre å stå i angsten fremfor å prøve å flykte fra den, det kan virke ubhaglig og ekkelt der og da men du vil etter hvert erfare at det går bra. For angsten har aldri tatt livet av noen i seg selv, angsten er egentlig din støttespiller som forsøker å advare deg mot farer i livet, kanskje litt vel mye i perioder så vær sterk å stå i det.

4: Forsøk å la deg distrahere når du står midt opp i anfallet.

Dette er nok den teknikken jeg brukte mest når det stod på som verst med angst i mitt liv, når du kjenner anfallet nærmer seg er det viktig å finne noe å fokusere på. For eksempel ved å lese en bok eller skru på fjernsynet, om du hyperventilerer kan du forsøke å få kontroll på pusten. Alle disse distraksjonene er med på at du flytter fokuset vekk fra angsten og over på noe annet, dermed overser du angsten og vil få en enklere hverdag.

5: Ikke bruk beroligende medikamenter

Dette er et av de punktene jeg var mest opptatt av under mine perioder med angst, medikamenter som kan være avhengighetsskapende over tid er noe jeg aldri forsøkte meg på. Disse medikamentene er veldig effektive mot panikkangsten der og da, men på lengre sikt kan de virke mot sin hensikt, for da utsetter man på en måte bare problemet til man en dag velger å slutte med disse igjen.

6: Vær åpen om dine problemer

Det å være åpen om angsten vil i stor grad gjøre det sterkere, da kjemper du ikke mot angsten alene lenger da har du et team med venner og familie som støtter deg i din kamp. Vær åpen mot så mange som mulig om dine problemer, jo fler som støtter deg jo bedre, til og med fremmede og nye mennesker burde du være åpen mot. For det syntes ikke på utsiden om man er psykisk syk, dermed kan du møte på en person som tilsynelatende ser frisk ut, men i realiteten sliter med akkurat det samme som deg.

Jeg håper mine tips kan være med på å gjøre din hverdag enklere, det har funket veldig godt for meg og jeg har vært langt langt nede i en lang periode.

Dersom du har flere spørsmål om min vei tilbake til livet er det bare å kontakte meg via min facebook side: https://www.facebook.com/stepappahjerte/

Sjalusi dramaet

Det at foreldre skiller seg fra hverandre er nærmest blitt hverdagskost i det ganske land, men selv om barna tilsynelatende tar det fint å til og med kanskje syntes det er litt spennende er det naturlig at de også sitter igjen med litt nyskjerrighet og uvisshet. Når itillegg den ene eller be gge foreldrene får seg ny kjæreste topper det seg helt med spørsmål du ikke engang ante at barna satt inne med.

For meg har det vært spennende og nytt å komme inn i en ny familie, man skal vise sin kjæreste at man takler barn og man skal vise barna at du er der for å gi dem trygghet. Men når det kommer til spørsmål er det helt klart at barna har flest spørsmål de vil stille, og her i huset er de heller ikke redde for å spørre har jeg funnet ut, for her har det ene rare spørsmålet toppet det andre.

Men spørsmålet vi fikk her om dagen toppet nok det hele, for som jeg skrev i innlegget stepappahjerte.blogg.no/1495350461_svigermors_drm.html på søndag har jeg sittet med en oppfatning av at svigermor, altså barnas bestemor har vært litt små forelsket i meg, naturlig nok har jeg ikke trodd det på en seriøs måte, men etter at datteren i huset stilte meg det store spørsmålet her om dagen, kan det virke som om at jeg har flere konkurrenter å kjempe mot når det kommer til svigermor.

"Er det sånn at pappa kan bli kjæreste med bestemor" stilte hun spørsmålet i fullt alvor.

"Nei" sa jeg mens latteren presset seg på

"Hvorfor ikke" forstsatte hun

"Nja forsåvidt kan han det, men jeg tror ikke det er aktuelt da bestemor har kjæreste" sa jeg mens latteren fortsatt stod på.

Jasså, så det er flere om beinet til sjølvaste svigermor ja, her må jeg virkelig step it up om jeg skal få henne til å opprette sin forelskelse i meg. Får her er det en som er litt små sjalu for at jeg stjal hans kjæreste, så nå skal han kapre sin ex svigermor bare for å ødelegge min glede i å føle seg litt ovenpå  på grunn av hennes følelser for meg.

Heldigvis eller hva jeg skal si er det nok ikke noe i dette, det var nok bare en nysjerrig liten jente som hadde et spørsmål på hjerte uten å tenke seg helt om. Hun mente nok bare at det kunne være koselig å føle at sin far er nærme henne hele tiden, og siden moren nå er opptatt så var bestemor neste kvinne på listen hun tenkte på. Søt var det hvertfall..

Sjalusidramaet i familien er til å ta og føle på, oppdatering følger.

Trodde aldri jeg skulle skrive om dette

Da jeg for noen måneder siden bestemte meg for å starte opp igjen med bloggingen, hadde jeg klare tanker om hva jeg ønsket å dele med dere lesere og hva jeg ikke ønsket å ta opp. Til nå har jeg holdt meg godt innenfor rammene av hva jeg selv hadde bestemt, men nå føler jeg meg tvunget til å ta opp et av temaene jeg aldri skulle ta opp, nemlig terror..

Terror har ingenting med verken en pappa eller stepappa blogg å gjøre i mine øyne, men i går kveld fikk den det allikevel. For angrepet i Manchester visste oss hvor langt terroristene er villige til å gå for å skremme og drepe mennesker. Plutselig berørte terroren deg som pappa eller meg som stepappa, for i dag sitter det mange foreldre akkurat som deg og meg som har mistet sitt kjære barn, eller har sitt barn hardt skadet på sykehuset.

Ariana Grande som holdt konserten har et ungt publikum og datteren her i huset på 9 år er stor fan av henne, selv om jeg ikke er direkte berørt av terroren for det meg til å tenke på alle de som er det. For det kunne vært datteren her i huset som var på den konserten, hadde Ariana Grande opptrådd i Telenor arena hadde jeg ikke hartt betenkligheter ved å bli med min stedatter dit for å glede henne.

Å hvor mange tenkte ikke den tanken i går da de inntok Manchester arena med sine barn for å endelig oppleve sitt store idol på scenen, det var dessverre alt for mange for det er ingen som ser på det som en fare Men snart er det ikke trygt å gjøre noe i denne verden uten at man skal føle frykt for et nytt angrep. Angrepet i Manchester viser oss enda tydeligere at de ikke har noen grenser for hvem eller hva de ønsker å angripe.

Angrepet på utøya i 2011 viste oss det samme, her ble også massevis av uskyldige barn drept av den jævelen jeg ikke engang orker å nevne ved navn, der var det snakk om en nordmann som i sine ville fantasier fant det for godt å angripe forsvarsløse barn på en øde øy i Norge. Det var første gang man hørte om et angrep der barn var det store målet, så når vi nå ser på hva som har skjedd i Manchester kan vi ikke dra paraleller til det som skjedde på utøya, men alderen på de som ble angrepet er tilsvarende.

Jeg er fullt klar over at terror er like ille uansett hvem det rammer, for igjen sitter det barn, familie og venner og sørger over sitt tap uansett hvilken alder personen hadde. Men når det rammer barn som er på samme alder som ditt eget, eller i mitt tilfelle et stebarn så vekker det et sinne i meg jeg trodde jeg ikke hadde. Men jeg skal ikke la sinne styre meg, for det er i disse tider vi må stå sammen og vise hverandre kjærlighet for et barn skal ikke måtte kjenne på frykten for å dra på konsert å se sitt store idol på scenen.

#Fuckterror

En siste utvei..

I den litte glippen gjennom det åpne vinduet kan man høre fuglekvitter og glade barne stemmer som fryder seg over at sommeren endelig er her, det er som at noe skjer med menneskene rundt deg når sommeren nærmer seg og man kan se at til og med den sure naboen får et lite smil i munnviken. Men på den andre siden av vinduet ligger jeg i mørket med rullgardinene gått dratt for, for her er det ingen glede eller livsgnist å spore og kvitringen og barne stemmene er byttet ut med styggen på ryggen som forsøker å gjøre nok en dag til et helvete.

Han har lykkes igjen for nok en dag blir jeg liggende inne på mitt mørker om med dystre tanker om livet. Jeg har ikke vært utenfor døren på et halvt år nå, og veien ut til fuglekvitter og barnerop virker uoppnåelig selv om avstanden fra meg inne på rommet til de glade barna ute er på maks 5 meter. Det er ikke lenger et håp for å komme tilbake til livet, det toger er godt for lenge siden.

Tankene var så mange og så vonde men uansett hvordan jeg tenkte på det visste jeg innerst inne at det fantes ingen snarvei ut av livet, uansett hvordan jeg gjorde dette ville jeg til syvende og sist såre de jeg var aller mest glad i og de som gjennom hele livet hadde støttet meg i alt jeg foretok meg. Men hva skulle jeg så gjøre? Det fantes ikke en mulighet til at en som var så langt nede som jeg var på dette tidspunktet skulle klare å ta livet tilbake.

Jeg følte meg så ensom og det var meg mot de vonde tankene, jeg hadde tross alt ligget alene inne på et rom i et halvt år uten å si så mye som hei til en nabo eller venn. Jeg forsøkte så godt jeg kunne å komme på den perfekte måten å komme meg ut av dette på, men uansett hvor mye jeg tenkte skjønte jeg at dette var en kamp det ikke var mulig å vinne. Det var litt som å havne i slosskamp med den største og sterkeste gutten på skolen, du er sjangseløs så lenge du kjemper alene.

Å det var da jeg fikk et lite lysglimt i min ellers så mørke og dystre hverdag, for hvordan kunne jeg overvinne min største frykt det siste halve året? Svaret kom til meg som lyn fra klar himmel, for å overvinne det som er så mye større og sterkere enn meg trengte jeg hjelp. Å hvem er det du kontakter om du trenger hjelp med et problem? Jo det er dine nærmeste venner og familie.

Jeg kunne ikke skjønne at jeg ikke hadde tenkt på dette før nå, jeg mptte informere mine venner og familie om hvordan jeg faktisk hadde det. De fleste hadde skjønt at noe var som det ikke skulle, men i et samfunn der psykiske lidelser og usynlige sykdommer blir sett på som tabu, var det ingen som helt turte å stille meg spørsmålet om det var noe med tankene mine som gjorde at jeg ikke lenger var Kent.

Å det var det som var sannheten, jeg var ikke lenger Kent Solheim, jeg var et menneske som hadde forskanset seg inne på et rom uten å gi mine næreste en mulighet til å hjelpe meg ut av dette. Jeg hadde giftet meg med angsten og brukte angsten som min samtalepartner istede for å benytte de som faktisk brydde seg om meg. Jeg måtte stenge angsten ute og for å klare det trengte jeg hjelp og det er det man har venner og familie til.

Jeg var ved et veiskille i denne perioden og i mitt hodet fantes det nå kun to valg, jeg kunne velge å stå frem med min tabubelagte sykdom eller så måtte jeg avslutte det hele for måten jeg levde på nå var ikke til å holde ut med. Så jeg satt igjen med to valg der det ene valget førte rett til det mørkeste av det mørkeste mens det andre valget kunne være løsningen på hele problemet.

Jeg brukte ikke lange tiden på å finne ut av hvilke av disse to alternativene jeg skulle velge og det dag i dag kan jeg se tilbake på det valget som redningen for min del. Åpenheten ble min redning for det er utrolig hvor mye støtten fra dine kjæreste hjelper deg, man kan være så stor å sterk som man bare vil men noen kamper vinner man ikke alene.

Fra jeg valgte åpenheten som mitt våpen mot angsten har ting bare gått i en rettning, fra det dypeste dypet til å klatre sakte men sikkert opp igjen av kjelleren og tilbake til livet. Denne perioden av livet har virkelig satt en støkk i meg, men den har også gjort meg til et sterkere og bedre menneske. Åpenheten ga meg til slutt livet tilbake i gave og jeg ønsker at dere som nå er i en periode av livet hvor alt ser som mørkest ut skal gi åpenheten et forsøk, for det funket for meg.

De største kampene i livet vinner du sammen med andre og ikke alene.

Jævla NAVER!

Jeg hadde alt jeg ønsket meg her i verden, jeg levde et perfekt liv med gode venner, god jobb og verdens beste familie, men en sen høstdag i 2010 snudde det brått og det perfekte liv var nå kun et skall jeg kunne gjemme meg bak. For det var ingen som kunne se noen forskjell på meg, jeg mistet ikke hår, jeg gikk ikke masse ned i vekt, jeg var rett og slett den samme gamle Kent hvertfall på utsiden.

For inni meg var jeg ikke lenger Kent, jeg var faktisk så langt nede at jeg følte ikke jeg hadde noen identitet i det hele tatt lenger. For alle andre rundt meg var jeg fortsatt Kent på utsiden, men også de merket at humøret var borte og smilet i ansiktet var fraværende, jeg klarte ikke å finne noen glede i livet der jeg rotet rundt i mine egne og mørke tanker.

Den arbeidsomme og ambisiøse gutten som alltid gikk i dress på vei til t-banen var ikke lenger tilstede, livet gikk videre uten å ta meg med på reisen. Jeg koblet ut alt av sosiale medier og venner, jeg levde ikke i den samme verden som alle dere andre lenger. Jeg fikk ikke med meg nyheter, jeg tok sjeldent opp rullgardina for å sjekke været ute, jeg hadde rett og slett ikke kontakt med omverden i det hele tatt.

De nærmeste vennene og familien min skjønte at noe ikke var som det skulle, de kjente meg som den ivrige, sosiale og humørfylte gutten jeg alltid hadde vært. Men smilene var borte og blikket mitt var ikke tilstede, man kunne se det i øynene mine at livsgnisten var fraværende og på nippet til å bare gi helt opp. Men for mine naboer og sambygdinger i Oslo var jeg bare en av dem, en av de late som ikke ønsket å utrette noe i livet sitt og bare snyltet på samfunnet med skattepengene DE hadde betalt.

Jeg ble satt i en bås, en bås jeg ikke ønsket å være en del av. Jeg hadde selv plassert folk i denne båsen tidligere i livet, uten å vite årsaken til hvorfor de var navere og ikke hadde en jobb. Jeg så på de som late og jeg så på de som folk som snyltet på mine skattepenger og ikke øsnket å utrette noe i livet sitt. Men aldri før hadde jeg tenkt som jeg gjorde nå, for aldri før hadde jeg tenkt over årsaken til at nettopp den personen levde et slikt liv.

Usynlige sykdommer er en av de mest utbredte sykdommene i landet, og kanskje naboen din er en av de som skryter av hvor mye de tjener på å ligge og sove eller se på serier hele dagen. Kanskje er en av dine nærmeste en av de som naver og lever luksuslivet med fri hele dagen og gratis penger til bolig å livsopphold, det høres fint ut ikke sant og kunne leve et luksusliv på denne måten.

Men jeg skal si dere en ting jeg og det er at det er så langt i fra luksus å være naver, for det er ikke luksus og ikke ha krefter til å komme seg opp av sengen om morgenen, det er ikke luksus å ligge på sofaen hele dagen å vente på neste angstanfall og det er definitivt ikke luksus å ha fri hele dagen når man ikke tørr og ta turen utenfor døren. 

I tillegg til dette følger ensomheten, for man finner ikke krefter eller energi til å følge opp vennskapet til dine næreste venner. Man låser seg inne på et rom der man kan grine sine tårer i fred uten å måtte bry andre med dette, man trives best i eget selskap i den grad man kan kalle det å trives i en slik situasjon. Uansett hvor mye man ønsker å besøke sine venner så blir det med tanken, for et liv med angst og depresjoner gjør det umulig å gjennomføre sine drømmer. 

Mens jeg før drømte om sydenturer til øyer og steder jeg aldri hadde besøkt før, eller om å reise til Liverpool og se mitt favorittlag i rødt spille kamp, var nå min største drøm å få nok energi til å besøke mine venner. Det ga meg et helt annet perspektiv på livet, det var de små tingene i livet som nå betydde noe, det som jeg tidligere så på som en selvfølge var nå blit min største drøm i livet.

Så istede for å dømme de som går på NAV her i landet, prøv å heller sette deg inn i deres situasjon og prøv å forstå årsaken til hvorfor det er blitt som det er blitt med disse personene. For en dag kan det være su som er i samme situasjon og da vil du kjenne på hatet og tabuene rundt det å gå på NAV, en usynlig sykdom syntes ikke på utsiden, så bry deg om dine venner og tørr å spørr dine næreste venner om hvordan de faktisk har det.

Angst er prisen vi mennesker betaler for vår bevegelighet, planter og steiner føler ingen angst.

8 tips som forhindrer deg en sur kjæreste.

Det er vel sånn i alle hjem at man har sine små krangler, noen er med rette mens andre ganger kan man ikke skjønne hvorfor din kjæreste er sur. Derfor har jeg nå laget en guide til alle men der ute, eller rettere sagt en checkliste dere kan gå imellom. Dersom du har gjennomført disse tipsene etter boka vil du med sikkerhet ha en blid og søt kone eller kjæreste som sikkert bjudar på litt utover kvelden der.

1: Barbering

For oss menn er dette med barbering bare et styr, og så fort vi er ferdig pakker vi vekk maskinen og går ut av badet. Alt for mange menn tenker ikke på eller legger merke til alt håret som ligger igjen i vasken, men det gjør garantert kona di. Så derfor anbefales denne for å unngå hårene som skaper trøbbel i forholdet.

2: Klærne skal i skittentøyskurven

Alle jenter har en stol eller lignende stående overalt i huset, så for oss menn kan det være litt vanskelig å forstå hva denne skal brukes til. Personlig har jeg gått i fella mange ganger og lagt klærne mine oppå den, men mitt tips er ikke gjør det. Har du lyst på en betta til kvelds legg alle skitne klær i skittentøyskurven.

3: Sure fotballsko er ikke velkommene inn i huset

Har du vært ute med gutta eller på trening og du kommer hjem med fotballskoene dine, ikke ta de med inn, de fleste fotballsko lukter kattepiss og det setter ikke fruene deres pris på. La de ligge i en garasje eller bod utendørs slik at du unngår kjeft fra "dragen" 

4:Ikke la askjetter og kopper stå etter du har spist

Skal du spise mat et annet sted en kjølkkenet er det viktig at du husker å ta med deg askjetten og koppen din ut igjen fra stuen og inn i oppvaskmaskinen. Det er lett å la det stå spesielt om det er fullt i oppvaskmaskinen, men har du lyst til å sjøsette snekka denne kvelden, anbefaler jeg og tømme maskinen og sette inn ditt brukte service.

5: Lukk døren når du skal på toalettet

Dersom du skal på toalettet, for guds skyld lukk døren etter deg slik at dette skaper problemer for deg denne kvelden. Damene setter ofte lite pris på dette så derfor er det viktig at man lukker døren, spill kostbar å la henne måtte vente med å se godsaken din til det er leggetid.

6: Snorking

Jeg får da for faen ikke gjort noe med snorkingen tenker du, men joda, det finnes mange muligheter sørg for å ha en klype eller pinsett tilgjengelig og fest den på nesen. Det gir både deg og dama di en bedre søvn og da er hun mer klar for litt basurka på sengekanten morningen etter. Til å med bikkja her i huset er fornøyd med dette

7: Spør om hun trenger hjelp til noe

Denna er en litta luring, for her kan du rett å slett ligge i full strekk på sofaen mens du spør om hun trenger hjelp til noe, i de fleste tilfeller sier hun "neida, det går fint" samtidig som hun blir veldig glad for at du hvertfall spurte. Dersom hun sier ja funket ikke planen helt denne gangen men allikavell da.

8: La dem se seriene sine i fred

De fleste jenter har en serie de følger med på og ikke alltid er det samme serien som du liker, så istede for å mase hull i hodet på dem under denne serien, sett den bare på for dem, mens du selv sniker deg avsted for å spille FIFA. Da er hun så opptatt med serien sin at hun glemmer alle gjøremålene dere skulle ha gjort. Genialt!

Da har dere hvertfall fått en guide, dersom dere følger denne lover jeg dere en blid og hyggelig kjæreste.

Svigermors drøm

Etter flere måneder med mas fra svigermor om å vær så snill å lage et flott innlegg som omhandler henne, har jeg nå valgt å ta utfordringen på strak arm å skrive et innlegg som handler om henne. Da jeg har litt vanskeligheter med å rette fokuset mot noen andre enn meg selv, har jeg derfor valgt å skrive et innlegg om hvor flott svigersønn hun har fått.

For sånn ved første øyekast er nok kanksje ikke jeg det man ser på som svigermors drøm, med skjelende øyne og tenner som flode flodhest på barne-tv er det ikke rart om hun tenkte "hva faen er det her for en kar" Men med min sjarm og fantastiske utstråling blir skjelingen og tennene satt litt i skyggen av mitt flotte vesen. Faktisk lurer jeg litt på om hun nå har et litt for godt øye til meg, nesten på grensen til forelsket

For her om dagen var jeg innom for å låne en hjulvinne slik at jeg fikk skiftet dekkene på bilen, å litt som i en dårlig pornofilm fra 90 tallet stod svigermor der kliss naken med et håndkle som dekket de viktigste delene av kroppen. Hun stod der og smilte og lo og jeg er litt usikker på om blikkene hun sendte var et hint eller bare ren svigermor kjærlighet der håndkle som ikke helt var festet godt nok nesten sendte meg inn i dalen mellom de syv fjell.

I det siste har hun også kommet ofte uanmeldt på døren her med settningene "Er det ikke lov å besøke datteren sin uten å si ifra først da" eller "Jeg må jo få lov til å hilse på barnebarna når jeg selv ønsker" Å jadda Rigmor du er gjennomskuet, jeg sitter der i sofaen og vet at du kommer på døren kun for å møte meg. Jeg ser det på de blå øyene dine som glinser som havet på Rhodos og hvordan du står, ikke minst hvordan du vrikker på ræva når du går.

Så ja Rigmor du er ei flott dame som jeg setter stor pris på, men denne gang var det dattera di som trakk det lengste strået, Så selv om du ikke kan bli kjæresten min må du ikke bli såra, for det har blitt som det har blitt å det er dattera di som får meg mellom låra. Så dette er en hyllest til deg fra meg, så fra stepappahjerte med familie

Vi er veldig glad i deg!

Blogg er som sex

Jeg tok et kraftig oppgjør med toppbloggerne i Norge for en uke siden i innlegget: Et oppgjør med toppbloggerne! Siden den gang har jeg fått en del tilbakemeldinger på dette og det har fått meg til å tenke på hvorfor jeg driver med blogg, er det for å tjene penger eller er det for å få oppmerksomhet? For meg er det ingen av delene, men jeg skal fortelle dere hvorfor jeg startet med blogg.

Jeg startet min "bloggkarriere" tilbake i 2015 da jeg startet en blogg som handlet om meg personlig og mine erfaringer med livet, denne bloggen handlet i hovedsak om min tøffeste periode i livet med angst og depresjoner tilbake i 2010. Jeg hadde slitt lenge med det å tørre å være åpen om mine problemer og endelig følte jeg meg sterk nok til å face det også ut til alle de som fulgte min blogg på denne tiden.

Jeg visste utmerket godt hvor langt nede jeg hadde vært på denne tiden, for meg var det så mørkt og så lite håp i livet at jeg vurderte å bare gi opp. Men da jeg innså at det var mulig å gjøre noe med dette, ikke med medisiner eller med hjelp fra lege men ved egen innsats og viljestyrke tenkte jeg at dette skal jeg dele med andre som var i samme situasjon som det jeg var.

Den bloggen fikk mange følgere og jeg fikk så mange tilbakemeldinger på at dette hadde hjulpet flere mennesker enn jeg turte å håpe på, allikevel tenkte jeg som så på den tiden at nå har jeg delt alt folk gidder å trenger å høre om meg, dermed valgte jeg å takke for meg den gangen selv om folk fant trøst og styrke i mine tekster følte jeg at det ble litt vel personlig for meg å fortsette med dette, samtidig som at temaet angst og depresjoner virkelig ble satt på kartet igjen.

Men etter en pause på rundt et år klarte jeg ikke lenger å holde meg unna, for da hadde jeg blitt stepappa til 2 fantastiske barn og igjen følte jeg at jeg hadde et behov for å dele mine erfaringer og opplevelser rundt dette. Det finnes jo utallige steforeldre der ute som møter på de samme utfordringene og de samme gledene som jeg gjør så dette var noe jeg ønsket å blogge om.

Her kan jeg blande mine erfaringer med livet og mine opplevelser som stefar i en og samme blogg, jeg er veldig glad i å skrive og jeg setter mine følelser rett på papiret ( eller på tataturet da ) Denne bloggen har også fått mange følgere og mange flotte og fine tilbakemeldigner og det gjør at jeg syntes dette er så gøy og drive med, jeg gjør ikke dette for å tjene penger eller få oppmerksomhet jeg gjør det rett å slett for at det gir meg en mening i livet å skrive disse innleggene.

Så kan man helt klart si at mange av disse innleggene er bare rør og morsomheter, men for meg er ikke livet så alvorlig jeg liker å kose meg og tar ikke ting så veldig høytidelig. Så det var da jeg kom opp med mottoet for min blogg som er "Blogg er som sex" For jeg ønsker ikke at folk skal rettet fokuset mot meg hele dagen, men de 2 minuttene dere bruker på å lese min blogg skal være de mest fantastiske minuttene dere har i løpet av en dag.

Så når dere så er ferdig å lese bloggen skal dere sitte igjen med et inntrykk at disse to minuttene var det virkelig verdt å sette av og man skal også ønske å oppleve disse minuttene igjen, helst da ikke bare på freddan si.

La meg få høre deres menning om bloggen: Hvilke av mine innlegg setter dere mest pris på?

Jeg er så flau akkurat nå

Jeg har alltid trodd jeg har vært en skikkelig morgenfugl men det har jeg virkelig fått kjenne på at jeg ikke er etter mitt inntog som stefar for to herlige barn, for jeg som stort sett har vært oppe senest 0900 i helgene har nå skjønt at dette er langt ut på formiddagen i et barns liv. Så sakte men sikkert har jeg vendt meg til deres rutiner og tider og stå opp på, det fikk jeg virkelig kjenne på i dag tidlig.

For hva er det egentlig med disse barna, for i ukedagene er det et helvete å få dem opp til skole og barnehage kl 0700 mens i helgene står de på rommet å spør om passordet til pc`en og klokken 0545. Det er nesten litt sånn at jeg begynner å lure på om de bare kødder med meg i ukedagene, det er jo umulig å få dem opp selv om man røsker av dem dyna, løfter dem inn på badet og kler på dem så snorker de like herlig fremdeles.

Jeg har i utgangspunktet et godt sovehjerte og jeg sovner omtrent før jeg har lagt hodet på puta, men om jeg blir vekket tidlig på morgenen klarer jeg ikke å sovne igjen. Jeg har ikke snøballsjangs i helvete på å få et minutt til med søvn uansett hvor hardt jeg prøver, så nå etter helger med ivrige barn på rommet kl 0545 er det blitt en enkel sak å stå opp med dem og dagen i dag var intet unntak.

Jeg våknet opp i dag av at noen pirket meg på skulderen, klokken viste nøyaktig 0545 og jeg tenkte at "Jøss, såpass ja, på tide å komme seg opp da" Mor i huset er litt mer opptatt av skjønnhetssøvnen sin (ikke rart at hun ser så flott ut si) vi listet oss ut av rommet som alltid til vi stod ute i gangen å hadde lukket døren bak oss, som vanlig var det kø på toalettet så jeg stod der som jeg pleier med beina i kryss for å holde hamsteren i sjakk.

Etter en del banking å klaging på at dette tok for lang tid fikk jeg endelig slippe til på toalettet, etter dette bar det ned i stuen for å finne Apple TV kontrollen for det blir ikke en perfekt morgen uten litt "My little ponny". Med TV på og lyden skrudd opp til et litt for høyt nivå for mine 29 år gamle ører var det bare å ette seg til rette. 

Jeg kjente kjapt at jeg var sulten etter en god natt søvn, riktignok var det lørdag men sjokoladekuler er sjeldent noe mor setter pris på at vi spiser til frokost. Jeg hadde veldig lyst på dette selv så jeg tenkte å høre med mor i huset, jeg listet meg opp og frem til sengekanten, forsiktig prikket jeg henne på skulderen å spurte om jeg kunne ta litt sjokoladekuler til frokost. Det er jo det beste tidspunktet å spørre henne på for hun er så trøtt at alle sier ja uansett.

Så gikk jeg ned igjen fant frem bollen og kastet kulene oppi, fylte på med melk mens jeg sørget for å grise litt melk på kjøkkenbenken slik at barna kunne få skylden for dette litt senere. Jeg dristet meg også til et glass Oboy da jeg visste at hun ikke ville vekkes igjen. Etter å ha fylt opp var det bare å få med seg dette ut i stuen, du vet slik man lister seg på tå med en litt merkelig gange for å ikke grise melk på gulvet.

Godt plassert i sofaen slo det meg at "Hvor faen er det blitt av barna?" Jeg kikket rundt meg en ekstra gang før jeg forstod at jeg hadde holdt på med dette i søvne. For barna her i huset var ikke her, de var ikke i sengen engang for de var hos sin far. Så det vil si at jeg, en voksen mann på 29 år hadde listet meg opp for å spørre om sjokokuler til frokost? Takke faen for hennes gode sovehjerte.

Men for å få med seg det positive her da, så er jeg hvertfall godt innplantet i barnas helgerutiner.

Hva betyr tallet 4?


For alle oppmerksomme og nyskjerrige sjeler der ute har dere sikkert fått med dere at det florerer av dette 4 tallet i sosiale medier, folk har delt det på sosiale medier i hopetall. Men det er egentlig ingen andre enn meg som kjenner til hva dette betyr, det har vært mange kreative forslag på hva dette kan være men enn så lenge er det ingen som har gjettet riktig. Så jeg blir nødt til å oppklare litt rundt tallet 4.

Tallet 4 er ikke så viktig i seg selv men det er en viktig brikke i gåten jeg nå har laget til dere lesere. De neste ukene vil dere stadig få nye hint rundt denne gåten og det er lov å være kreavtive i deres svar. Så slik foregår det i praksis:

1. Følg med på nye hint på sosiale medier og facebook siden: https://www.facebook.com/stepappahjerte/

2: Gjett svaret dersom du tror du er inne på noe, jo flere som svarer feil jo nærmere er dere et svar.

3: Første mann til å gjette riktig svar får en eksklusiv gave fra Stepappahjerte.

4: Lykke til

For mye av det gode

"Kom mai du skjønne milde" er en kjent vise her i Norge, men hittil har værken mai vært skjønn eller mild. Men uansett vær eller føre så skal 17 mai feires å det med bravur, med flagg, russ og glade mennesker i hopetall trekker vi ned til vårt kjære sentrum for å hedre våre barn i toget. Å ja det er nettopp derfor vi gjør dette, kun på grunn av barna.

For de siste årene hvor jeg ikke har hatt barn har jeg tilbrakt tiden i stuevinduet i byen ikledd kun t-skjorte og boxershorts. men for å si det mildt er jeg glad det ikke var det som var antrekket mitt da jeg for første gang på lenge trakk ned til byen for å se barnetoget. For det jeg hadde glemt er jo at jeg er blitt herr bloggkjendis siden sist 17 mai.

For makan til oppmerksomhet har jeg aldri vært borti, alle vil hilse og alle vil ha en bit av denne menneskelige verdens beste kaka. Jeg kunne rett og slett ikke bevege meg en meter uten at kjente og ukjente ville ta en selfie med dette blogg vidunderet, så hva gjør man så når fansen vil ha litt av kaka? Jo man bjudar på og tilfredstiller fansen på alle mulige måter.

Jeg følte meg litt som Trond Espen Seim i musikkvideoen til Klovner i kamps "MILF", for alle damene i Oslo vil ligge med meg, alle damene i Asker vil ligge med meg og alle tantene i barnehagen vil ligge med meg, men de skjønner ikke at jeg bare ligger med e i(eller deg da som de synger i sangen)  Det er ikke bare bare å være så sykt kjendis som det jeg er, eller verdenskjent da som datteren her i huset har fått for seg.

For slik jeg fortalte dette nå er måten datteren her i huset forestiller seg at jeg har det når jeg beveger meg ute blandt folk, kanskje er jeg flink til å smøre på litt i mine historier også, men at jeg er sykt VIP eller verdenskjent vet jeg med sikkerhet ikke at jeg har sagt. Men litt kult er det jo da for det var hele 6 stykker som sa hei til meg i går da faktisk, det var mamma, pappa, svigermor, svigerfar, søsteren min og kjæresten. 

Men helt ærlig så holder det for meg altså, for meg er ikke målet å bli kjent, jeg er mest opptatt av å trives med det jeg driver med jeg. Men når det er sagt så var det en spennende opplevelse og ha barn på 17 mai, de er riktignok ikke mine men man blir stolt allikevel når du ser datteren i huset først i korpset og med sønnen i huset som sjarmerte alle småjentene der han stod å showet som publikum til toget.











Hva er ditt beste 17 mai minne?

Skyggen på 17 mai

Så var dagen her igjen, dagen jeg har elsket og hatet, sett frem til og gruet meg til. For 17 mai skal være en gledens dag , en dag der familiene samles for å se på korps og feire Norges nasjonaldag med glede og spenning i kroppen. Dagen der barna endelig får vise frem sitt flotte tøy og nyklipte hår, mens foreldrene stresser rundt for å finne parkering for deretter å løpe til barnetoget for å vinke til sine kjære.

Mens noen ser på det å få på seg bunaden som den største utfordringen, mens andre kjemper en evig kamp om å finne den rette parkeringsplassen i byen. Dette er kamper vi er kjent med og kjenner til men det finnes også noen der ute som har helt andre utfordringer på 17. mai, for som jeg skrev i mitt tidligere innlegg "Sannheten" har jeg selv kjempet denne kampen.

For det å leve med angst og depresjoner i hverdagen er en ting, der kan man gjemme seg litt bort og holde problemene litt for seg selv. På høytidsdager som 17. mai er det vanskligere og gjemme seg bort, hele familien venter deg til frokosten eller til barnetoget mens du ligger i fosterstilling i sengen og prøver å komme på den beste unnskyldningen til å slippe.

For når man ligger inne på dette mørke rommet man har låst seg inne på, er det klart at man har lyst til å være med familien på en dag som dette. Man minnes stundene fra da man var barn og husker 17 mai som en fin dag. Det at det ofte regner på 17. mai blir fort glemt når man tenker tilbake på 17 mai i barndommen, det regnet liksom aldri i barndommen. Så jo mer man savner disse flotte 17 maiene som barn kommer ønske om å presse seg opp å få til dette om bare noen timer ihvertfall.

Men det er ikke mulig, angsten presser deg ned i madrassen og så fort man prøver å kjempe i mot den slår den tilbake med dobbel kraft. Jeg vet akkurat hvordan dette er, jeg har selv feiret 17. mai under dyna på et mørkt rom hele 2 ganger. Den første gangen hadde jeg heller ikke informert mine nærmeste om mine problemer, de skjønte nok at noe var galt men det er ikke bare bare og snakke om dette uten åpenhet fra den som sliter.

For meg som slet med dette en god periode var disse høytidene noe jeg så frem til med angst og fare, det er en dag folk forventer å se deg ute eller rundt familiebordet. Det er en dag du selv forventer å være til stede og spre glede rundt middagsbordet som du alltid har gjort fra du var liten. Selv om man gjemmer seg bort i det mørkeste rom i håp om at ingen skal merke ditt fravær, vil det alltid stå en ledig stol rundt bordet, en ledig plass på stamplassen i barnetoget eller en ledig plass i korpset der du pleier å gå.

For meg ble høytidene et rent helvette, en dag jeg måtte grave frem unnskyldning på unnskyldning. Men da jeg til slutt valgte åpenhet rundt dette, ble alt så mye lettere for folk visste forståelse nå. Jeg trengte ikke disse unnskyldningene jeg tidligere hadde diktet opp, det holdt med å si at i dag er ikke helt min dag. Folk forstod det og i motsetning til året før hvor jeg lå sperret inne uten å se et familiemedlem hele dagen, la familien opp til å komme innom meg etter toget for å vise at de brydde seg.

Så åpenhet var viktig for meg og rett og slett redningen, men for de av dere som ikke har turt å være åpne om dette ennå vil jeg oppfordre dere til å fortelle dine nærmeste om dette. For ved å holde kjeft om problemet er du med på å bygge opp tabuene rundt dette problemet som rammer flere og flere nordmenn hver dag. 

Til slutt vil jeg oppfordre alle dere "friske" om å tenke etter, har dere alltid en stol ledig på 17. mai, mangler dere alltid en å se barnetoget med eller er gutten med stortrommen og det store smilet borte i toget igjen? Ja da oppfordrer jeg dere til å ta den telefonen eller den lille turen innom den "syke" bare for å høre hvordan det går med "kvalmen" som ble brukt som unnskyldning denne gangen.

Den beste medisinen mot angst og depresjoner er omsorg og forståelse!

Sannheten om Isak & Even fra SKAM

At Isak & Even er kjærester på TV skjermen er ingen hemmelighet for SKAM elskerne, men etter Gullruten sendingen på TV 2 har ryktene blusset i været rundt skuespillerne Tarjei og Henrik på privaten. Etter å ha skrytt hverandre opp i skyene rundt dette med kyssing og sex scener avsluttet de med å fortelle at de to har fått en kjempe god kjemi. Skal man tro pressen er det også noe i disse ryktene.

For VGTV Rampelys går langt i og bekrefte disse ryktene med sine overskrifter, men så var det det at overskrifter selger da og ikke alltid trenger og være helt korrekte med virkeligheten. Så når datteren her i huset fikk se intervjuet av sine to favoritter fra SKAM var konklusjonen klar, "De er jo kjærester på ekte også jo"

Så da kan du jo tenke deg selv hva barna i nabolaget har snakket om på trampolinen i dag, det er selvfølgelig den store nyheten om at Isak & Even fra SKAM er kjærester også i virkeligheten. Kysset under Gullrutens Kiss Cam var heller ikke med på å dempe konklusjonen deres om at de er et kjærestepar, men så er det det å prøve og fortelle dem at overskriftene ikke alltid trenger å stemme overens med virkeligheten da.

"Det er litt som når jeg lager overskrifter til bloggen, de skal være gode nok til at folk gidder å trykke seg inn" forsøkte jeg å si.

"Ja hva så, jeg snakker ikke om bloggen din, jeg snakker om Isak & Even jeg" var svaret jeg fikk tilbake.

Så der ga jeg egentlig litt opp, men i et siste forsøk søkte jeg opp skuespillerne for å vise henne at hvertfall Even eller Henrik som han heter er kjæreste med ei jente og ikke Tarjei som spiller Isak. Men det gikk inn det ene øret og ut det andre øret det, for Isak og Even de var kjærester de. Så da tenker jeg at hun skal få lov til å tenke det, det er jo ikke krise om hun tror det heller.

Det er jo av fulle mennesker og barn man skal høre sannheten si

Cirka Kvatte

Hvem skulle tro at det skulle være et så stort problem å bestille kina mat en rolig mandagskveld, jeg kan fortelle deg at det ikke var bare bare da jeg prøvde. For vanligvis er det bare og ringe til sjappa si hva du skal ha for så å få beskjeden om å komme om ca kvatte, men i dag ville skjebnen det annerledes for jeg endte opp med ca kvatte ganger to å en sinna chef fra en annen restaurant på nakken så nå har jeg søkt dekning.

For jeg ante fred og ingen fare da jeg kjørte ned til byen for å hente maten jeg har fyset på nå i flere dager, så da jeg endelig nådde restauranten var jeg som en fjortiss som skulle få sitt første ligg, med haken høyt i sky og gange som en stolt hane entret jeg porten for godsakene (i dette tilfellet kina maten) Da jeg endelig nådde porten å kommet meg inn visste det seg at dama hadde mensen eller som sant var, jeg hadde bestilt fra feil restaurant.

Å hva gjør man da som godt oppdratt nordmann? Jo man står på sitt og hevder restauranten har gjort en gedigen feil ved å glemme min bestilling, damen bak kassen var helt fra seg og beklaget seg opp og ned om at dette var deres feil. På dette tidspunktet trodde jeg også at det var deres feil, men da det startet og vibrere i lommen og jeg så det lignet mistenkelig på nummeret jeg hadde ringt til for å bestille skjønte jeg at kanskje det var jeg som hadde dummet meg ut.

Mens kokkene på restauranten jeg var på fløy rundt som gale for å kjappe seg ferdig med maten de liksom hadde oversett, hadde jeg ikke samvittighet til å si at det var jeg som hadde gjort feil, så jeg gikk ut å tok telefonen fra den andre restauranten, det ble ingen hyggelig samtale da jeg kjørte samme kortet og påstod jeg hadde hentet maten jeg bestilte i Sandefjord og ikke i Larvik hvor denne kokken ringte fra.

Da han itillegg påstod at dette skjedde ofte og at spesielt jeg var et problem ville jeg hvertfall ikke erkjenne min feil, jeg stod på mitt og tok i mot skjenneprekenen om at han tapte både 10 og 20hundre tusen, på dette tidspunktet var det bare og ta i mot og vente på maten jeg hadde gledet meg til å bestilt på nytt. Det tok kanskje 2 ganger et kvatte, men gud det var verdt ventetiden.

For å gjøre historien komplett så endte jeg til og med opp med en gave fra de jeg ikke hadde bestilt av, de beklaget på det sterkeste og jeg tenkte at det kanskje var greit å la være og ta imot gaven, men fader heller hvem sier nei til to strikkepinner med flotte motiver og egen pose til å oppbevare dem? Ikke jeg hvertfall

Følg Stepappahjerte på facebook!

Les mer i arkivet » Juni 2017 » Mai 2017 » April 2017
stepappahjerte

stepappahjerte

29, Sandefjord

I 28 år har jeg levd livet, ingen bekymringer og ingen til å ta hensyn til. Men da jeg møtte min Tinder Superlike mot sloten av året i fjor, visste det seg at ting skulle endre seg ganske så mye. Får med seg i bagasjen hadde hun 2 barn på 6 og 8 år. Så ja her er grunnlaget for denne bloggen.

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits